Se ditt barn,så ser du deg selv.

Jeg tenker jeg vil fortsette å blogge litt videre på det jeg blogget om i går..For det omhandler så mange ting. Først og fremst så er det viktig å tenke på at jeg ikke sitter inne med alle svarene,men jeg deler bare mine tanker som betyr at jeg deler mine erfaringer så får det bli opp til hver enkelt å bruke filter :-) Jeg opplevde i går at noen ble sinna på meg pga det jeg skrev..Jeg er ikke ute etter å ha rett på noen måter. Jeg deler av min kunnskap, min blogg mine tanker ♣

Det er så fryktelig mange som ønsker å være den første til å ha rett på åssen åndeverden fungerer og åssen klarsynet fungerer og for å være ærlig så synes jeg det faktisk er belastende. Om man sitter på pidestalen å tenker at man har kjempe rett i alt om det spirituelle så har man en lang prosess igjen for å si det sånn! Så ro ned og heller lytt til deg selv og fokuser på den veien du går på. 

Når vår våre barn opplever ting som vi voksene ikke gjør så betyr det overhodet ikke at det dem ser ikke stemmer. Vi voksene har veldig fort for å rette på våre barn istede for å høre på hva dem faktisk har å si uten å ta ifra dem deres opplevelser. Det kan ende med at våre barn tror at det er noe feil med dem også begynner deres tanker å endre seg, de ønsker å fjerne tanker som faktisk er helt rett for dem.Om man er en våken person så er det utrolig intressant å faktisk se sitt barn under vekst..Når de får syn, når de opplever ting. Selv om man ikke ser det de ser så ikke avvis dem, prøv å være med dem i det dem ser..spørr hva dem ser, hva dem tenker osv. Dette kan lette utrolig mye for våre barn, de vil føle seg sett og ikke minst elsket. Og det er ikke det jeg sier at man ikke elsker sine barn fordi man ikke skjønner så mye av det dem opplever, men man letter på relasjonene oss mellom. 

Vi må slutte å tenke at barna klarer seg selv, vi bestemmer over dem, vi skal lære dem hva som er rett og galt osv..Vi glemmer de viktigste verdiene, det å bli kjent med dem..Mye mulig jeg skyter meg selv i foten nå! Men dag jeg var barn selv og skulle vokse opp med alle mine syn og ikke minst hvor sliten jeg følte meg hele tiden uten at jeg hadde en voksen som veiledet meg om den spirtuelle  verden som kunne fortelle meg at jeg var helt normal og som kunne fortelle meg at du er ett barn som opplever så mange fantastiske sider av livet som mange av voksene kan bare drømme om..Men ingen voksene hadde jeg som kunne fortelle meg det fordi jeg følte ingen kjente meg, som tok seg tid til å se meg..Istede for fikk jeg ta den tyngste veien på å finne balansen mellom det jordiske og det åndelig. Er det en ting jeg ikke er "bitter" på så er det mine foreldre for hva visste dem om denne åndelige verden, sikkert ingenting og det var jo slik før i tiden. ( Huff nå hørtes jeg veldig gammel ut!)

Når man ikke føler seg sett så tar man avgjørelser ut ifra det man selv føler er riktig så jeg tenker tilbake så gjorde jeg jo ting som var riktig for meg men som var totalt uriktig fra mine foreldres ståsted..Men er det riktig at barn skal gå rundt å føle at de gjør uriktige ting når de føler det er riktig for dem..Så hva er egentlig riktig og uriktig her..Sin egen magefølelse eller andres meninger?

Jeg tror mange barn i dag vokser opp i løgn..Vi voksene fjerne så mye av deres sannhet istede for å hjelpe dem videre eller leve mest mulig ut i sannheten sammen. Vi tørr snart ikke å ta innover oss sannheten om oss selv lengere, vår sårbarhet, vår gode sider og våre dårlige sider..vi fjerner oss mer og mer fra det å stå sammen som en familie blant annet, vi fjerner oss mer fra nettverket osv..Jeg tenker at om dette er tilfelle så vær ærlig mot de som står deg nærmest, vær ærlig ,vær fri i møte med hverandre, le med hverandre, vær god mot hverandre osv..Så kan de som ikke stå deg så nært leve sitt liv som er deres vei..Men å stå sammen i kjærlighet kan gjøre veldig veldig godt, for om vi klarer å være litt bevisst på hverandre så trenger vi ikke å fjerne hverandres opplevelser spess til våre barn..La barn være barn så kan vi voksene lære mer om oss selv via dem. For det er via barna våre vi ser oss selv ♥

Tenk deg selv..Ett klarsynt barn som vokser opp nå ser ett bildet og dem ser hele bildet i alle farger og gjerne kan lukte det som er i bildet..mens vi voksene ser det som er midt i bildet uten detaljer og farger..vi har ikke tid til å se godt nok etter..som å se i ett tunnelsyn! Tenk så kjedelig å se livet i ett tunnelsyn...

Love E

 

 

2 kommentarer

Atle Eriksen

08.05.2015 kl.00:57

Du har så rett i mye av det du sier her. Mange "opplevelser" lar man bare være å si til noen,

for det er vanskelig å få sagt det på en måte så andre kan fortå det.

Bente

08.05.2015 kl.17:45

Du vet, Elisabeth, at mange mennesker makter ikke å se seg selv , eller det indre barnet. De speiler gjerne sine egne projeksjoner over på andre. Selvbedrag gjør mange mennesker sinte på seg selv, og klarer ikke at andre tenker annerledes, eller ser ting på en annen måte. Innimellom føles verden helt snudd på hodet, vi har " hukommelsestap" fra den åndelige verden, kanskje uten å vite det, så lever vi gjennom en illusjon i dette livet. Vi er her på jorden for å lære, mestre ting som er vanskelig, men først og fremst er vi her for å gjennoppleve den den universelle kjærligheten. Den kjærligheten som gjør oss i stand til å elske oss selv, og se lyset hos seg selv og i andre sjeler. For vi er sjeler, på reise gjennom den verdslige verden, der vi selv har vært med på å bestemme roller og kulisser. Men mange har bare glemt hvorfor vi lever. Den som dømmer andre, dømmer egentlig seg selv. I det åndelig riket finnes ingen fordømmelse. Alt har en mening, selv mørket og alt det som føles ille, har en misjon, der er aldri som mørkest som før daggry. Vi ville aldri oppleve vekst hvis vi ikke visste hva mørke eller ondskap var, vi er alle på reisen mot lyset, selv det mest forhatte mennesket på jorden er det. Selv vokser vi i åndeverdenen også, der finnes læring hele veien. Men hvor vi opplever størst vekst, er her på jorden. Vi skulle skatte livet mye mer, se lyset hos en selv, for hvordan kan man elske noen andre, hvis vi ikke elsket oss selv først? Jeg opplevde min barndom ganske likt det du forteller, den generasjonen hadde ikke så mange å henvende seg til, for mye var tabu den gang. Nå er det annerledes, nå vet vi så mye mere, nå kan vi hjelpe barna vårres på en helt annen måte. Barna som fødes idag er også koblet litt annnerledes på mange måter enn før, så ting blir nok både forunderlige og mye spennendes i fremtiden, også når det gjelder den åndelige biten her på jorden. Husk, vi skal ta vare på de positive opplevelsene, og sende lys til alle de negative hendelser, for mer er det ikke å gjøre enn som så. Klem fra meg😀

Skriv en ny kommentar

hits