Har du angst?

Jeg synes det er så utrolig bra og fint at det er så mange som søker den veien, til å bli ett bedre menneske.♥ Samtidig er det mange som haster seg til å bli det og det kan jo fort noen nedturer på veien..Man må haste seg sakte! 

Jeg husker når angsten hadde fullstendig styring på meg, det å puste ett en ny pust var veldig vanskelig.Jeg ville så mye men angsten holdt meg så igjen..Jeg var så sliten av å bli kontrollert av noe som ikke var meg, som at jeg bygde opp noe rundt meg som var farlig..Jeg turte ikke å bevege meg i det farlige, for det var jo farlig! Jeg var redd for å få kjeft for at jeg ikke kunne, så jeg unngikk alt av situasjoner som jeg kunne havne i der jeg ikke kunne prestere.Jeg følte meg så dårlig, jeg var også livredd for å bli avslørt..det var nok det verste..Å bli avslørt! Avslørt på ha denne vanvittige angsten..Angsten som ingen ville snakke om eller bære, da skulle iallefall ikke jeg fortelle om at jeg hadde det. Så jeg gikk i evig kamp med å holde meg oppe,vise alle at jeg hadde det bra..brukte alle kreftene mine på å smile. 

For meg var det veldig vanskelig å ta viktige telefoner, jeg kunne jo bli avslørt og om jeg ble avslørt så kunne det jo være at jeg ikke ble trodd.Og det kunne gjøre veldig vondt,pluss at det var jo litt farlig! Jeg hadde en enorm postkasse-angst..Jeg klarte ikke å forholde meg til verden og det verden forventet av meg, jeg unngikk det..Da var jeg iallfall på den sikre siden av angsten, eller jeg spilte på lag med angsten fordi da var jeg liksom en snill pike. Jeg klarte ikke å snakke med venninner på tlf, jeg låste meg helt inne..Var mye bedre å forholde meg til å ikke "eksistere" for andre, jeg slapp alle spørsmålene..Jeg gikk med solbriller inne på butikken, for jeg ville ikke bli avslørt, jeg gjorde meg selv usynlig fordi jeg trodde det ikke var plass til meg her i verden, jeg ville ikke være en belastning for noen, jeg gjorde meg selv så liten..for det var akkurat det jeg følte meg..både usynlig og liten! Angsten bare fortsatte å spise meg opp utvendig og innvendig! Bare jeg gikk ut døra hjemmefra så begynte hjertebankene og gallopere..Som at jeg gjorde noe som var farlig.

Dagene mine var ett mareritt..Når jeg trengte omsorg og kjærlighet så var det tryggeste for meg å dra til min søster, der fikk jeg ingen spørsmål eller forventninger..Det var veldig godt å være hos henne men mange ganger så dro jeg ikke dit når jeg trengte omsorgen for angsten var så over meg at det beste for alle var at jeg var hjemme hos meg selv..i kaoset fra en annen verden! Så tusen takk kjære Hanne for at du var der når jeg trengte deg aller mest ♥

Nå er det vel ca 9 år siden angsten var på sitt verste og i dag kan jeg enda kjenne at angsten er der,men i mye mildere versjon. Jeg har klart å ta kontroll over den, jeg registrere den,men jeg mater den ikke slik jeg gjorde før. Jeg kan enda kjenne at jeg får noen ganger hjertebank når jeg skal ta en viktig tlf,noen ganger unngår jeg å ringe og venter noen timer før jeg ringer,mens andre ganger ringer jeg med strak rygg,andre ganger enter jeg en dag eller to..men jeg gjør det! Noen ganger kjenner jeg at postkassa kan være farlig,men jeg går dit uansett.Jeg får så sykt med empati for de menneskene som har en postkasse der posten vises fordi den er full, jeg gråter litt sammen med dem, for jeg vet de kanskje har angst for nettopp det samme som jeg hadde. Nå går jeg på butikken uten solbriller og gjerne uten sminke..I dont care, når det kommer til den utvendige angsten..Jeg er her, jeg vises og det er plass til meg her i verden♥

Jeg har sjelden hjertebank når jeg går ut døra, kan være når jeg skal til tannlegen..men ellers har jeg det ikke..Hver dag er en vanvittig mestringsfølelse. Jeg tok angsten på alvor, jeg ville vite hva den prøvde å fortelle meg, jeg ville bli kjent med den, jeg brukte laaang tid på den.Jeg har akspetert at den kanskje alltid kommer til å være der,og den kan få lov å være der.Den lærer meg mye om meg selv, den lærer meg å gi slipp på fortiden og ikke minst med å jobbe med fortiden. Jeg tenker at når jeg klarer å gå igjennom en hel helg med smerter og føde ett barn uten å kjenne en anelse av angst..så har jeg kommet veldig langt i min egen prosess ♥

Å heale vonde ting tar tid og det er viktig å bruke den tiden den trenger.Noen bruker kort tid mens andre bruker lang tid.Det betyr ikke at man dårligere på å heale seg selv,men hvor dypt angsten ligger. 

Så kjære deg som har det vondt pga angsten, du har min fulle empati♥ Ta deg selv på alvor å søk hjelp, du vil bli overrasket hvor godt det er å få hjelp..du slipper å bære angsten alene da♥ Ett skritt nærmere friheten :-)

Alt godt til deg/dere!






 

 

5 kommentarer

Gry

18.02.2015 kl.10:42

Herre jemini kor æ kjente mæ igjen...! Gjemte mæ bak solbrilla og musikk på øran i det offentlige rom. Enig me dæ om det å bli kjent med angsten. Starten på min redning var ei minibok av Vigdis Garbarek som heite "Vågestykket". Bare tittelen si alt. :-) Ha en super dag! Digger å stikke innom bloggen din. :-)

Trine

18.02.2015 kl.10:56

Jeg blir så imponert over din åpenhet og evne til å dele,selv om jeg ikke har opplevd det du har vet jeg gjennom min fantastiske jobb i psykiatrien at det med åpenhet er til stor hjelp, møte ander som har vært der og er kommet seg igjennom det, selv om angsten vil komme med ujevne mellomrom og i ulike former i livet er det ikke farlig. Og vi alle vil jo oppleve det i livet.

Fikk lyst til å dele en ting med deg. :)

Akkurat nå kjenner jeg på en angst, jeg og min kjære mann skal prøve oss et år i hans hjemland Danmark, til sommeren av, han har fått seg jobb og vår datter skal begynne på skole der, jeg venter på min avklaring fra NAV om delvis uførhet før jeg kan flytte ut av landet... Tenk om det ikke går i orden til sommeren og jeg må bli igjen :( jeg blir søvnløs og har hjertebank- denne tiden som vi som familie skulle glede oss over har fått en mørk sky over seg ....

Elisabeth Gimsøy

18.02.2015 kl.14:01

Gry: Det e alltid godt å vite at man ikke e alene om slike "alvorlige" ting! <3 Ha en super dag du også! Og æ digge at du e innom bloggen min <3

Elisabeth Gimsøy

18.02.2015 kl.14:07

Trine: Takk for at du selv deler din historie med meg <3 Jeg tenker høyt her, men hvorfor skulle det bli motstand i denne flyttingen når både din datter har fått skoleplass og din mann har fått seg jobb..Virker som at det er en fin flyt i det hele og ta bort skyen for sommeren..En familie er ikke bare din datter og din mann, men deg også..ergo deres familie bor i Danmark! Ha tilitt til universet, det er "dem" som bestemmer utfallet, ikke nav <3 Jeg heier på at det blir ett år i vakre DK på dere :-) Lykke til

Marianne

19.02.2015 kl.17:59

Hei!

Så fin blogg du har Elisabeth :-)

Jeg har så angst for å kjøre bil på vinteren. Tør nesten ikke å se på værmeldingen for jeg er så redd dem spår snø, og når jeg skal på jobb så er det mange søvnløse netter. Ligger nesten å kjenner etter på morgenen om jeg har vondt noen steder bare for å ringe arb.giveren min og si at jeg ikke kommer.

Jeg lurer så veldig på hvordan jeg skal bli kvitt den angsten. Har hatt denne angsten i 24 år nå.

Skriv en ny kommentar

hits